w

Fiskarbonden

Fiskarbondekulturen var dominerende i Nord-Norge i flere hundre år. For å få endene til å møtes, var hele familien i arbeid, og mat ble hentet fra både havet, landjorda og husdyra.

22.03.201620:20 Kampanje kultur

Fiskarbonden

Tegningen til venstre viser arbeidsfordelingen i et kystsamfunn. Mens mannen fisket, styrte kvinnen gården. Smørbutten hun holder i hånden og såing av korn med den andre viser dette. Fiskarbonden var ikke en person men et par – En i bukser og en i stakk. Fiskarbonden var vanlig for 90 % av kystbefolkningen. En tusenårig symbiose tok omsider slutt vi skal se på hvem de var og hvorfor det tok slutt. Når vinterfisket i væra var slutt, tok det de kalte sommerfisket til, det ble avløst av fisket på høsten. Sommerfisket startet med at seien kom inn i fjordene og i strømmene, dette fisket holdt seg til i september.

I fiskeværskistene
Kvinnene sto for all tekstilproduksjon; de brukte flere arbeidstimer på å produsere nødvendig utrustning til vinterfiskeren enn det som ble brukt til selve vinterfiske. 396 timer tok det å produsere ullklærne til en
fisker. Kleskista besto da av 5 par votter, 2 par handlingsvotter, 5 par lester, 3 par strømper, 3 sett underklær og ei mellomskjorte. Det gikk med 6,6 kg, ull til en fisker, ulla skulle først plukkes, vaskes og tørkes, sorteres og spinnes, strikkes, veves, sys og farges. I kista ble all mat, kjøtt, flesk og brød, det var kvinnenes som sto for innholdet i værkista, mens fiskeværsbrennevinet ble pakket forsvarlig i egen liten kiste, laget gjennom førjulsvinteren av mannen.


Geita
Fra Jernalder finner vi spor etter geiter på boplassene, det var vanlig å ha en liten kontingent geiter på gårdene. Geitene var ”bruksvennlige”, med skinn som viktigste og mest spesielle ressurs, i tillegg, gav de melk og kjøtt. Skinnet var unikt og var det beste skinnet å lage sjøklær av, dette var et stort arbeid; slakting og garving, lin- og tranoljebehandle. Så skulle sjøhyret skjæres og sys sammen.
Bilde: Bonden på Måøya, Vikna


Utstyr

Petter Dass har greie på hva som var med i Lofotkista på 1700 tallet:
”Vi baged Mad-kisterne strax efter Jul,
Vi fyldte dem ganske med Brød og med Sul
Og skaffes dem alle sin Fore.
Vi laget vor Drenger tre Måneders Kost,
Et Bismer Smør og et Bismerpund Ost
Og flatbrød, to viktige Vaager;
Saa Suppe-mel, kjød, og stompebrød, et Pund,
Saa Jernstein, Skin-Stak og Støvler saa rund,
Saa Dybsagn med Angler og Kroger.
Men dermed end ikke fornøies de vil,
Et Anker med Syre vi skaffed de vil,
Og lod deres Madkister stappe”


Alt som kom i Lofotkista på 1700 tallet kom også i Namdalskista, hvis fiskerbondekvinnen hadde ansvar for mann og flere sønner, skjønner vi at dette var et stort arbeide. Forberedelsene til vinterfisket var en blanding av spenning og angst. Når båtene var rigget kom eldre menn og guttunger og hadde ei frydefull stund sammen med båtlaget. Denne stunda hadde de for seg selv, kvinnene og jentene gjorde seg sterke og forberede en lang vinter uten karfolk.
Fembøringen var perfekt til vinterfiske, en har med ”rorbua! Eller løfting som det heter om akter i fembøringer og åttringer. 

Tekst er hentet fra Kystmuseet.

Wikipedia commons
THS

Relaterte artikler

google map