w

Jektefarten

Jekta var nordlendingenes handelsfartøy, og jektefarten var en tradisjon som varte 6-700 år – fra begynnelsen av 1200-tallet til slutten av 1800-tallet da dampbåten kom. ”Topp” omkring seinmiddelalder. I 1563 dro 112 jekter fra Nordlandene (dvs. Nordland og Troms) til Bergen, 22 stk fra Senjen Fogderi (Harstad, Trondenes, Bjarkøy, Kvæfjord, Ibestad, Astafjord, Lenvik, Tranøy).

22.04.201615:22 Kampanje kultur

En jekt er en åpen føringsbåt med (brunt) råseil, med tverrgavl i akterenden, 30-65 fot lang, og med et mannskap på omkring 12 mann. Jektene ble bare brukt til transport – ikke til fiske. (Til fiske ble benyttet f.eks. åttringer, fembøringer etc.) Under Lofotfisket ble jekta benyttet til fraktebåt for å bringe proviant og utstyr. Annenhver fiskebåt som dro til fisket måtte avse en mann som skulle være med som mannskap på jekta. Når fisken var kommet på hjell og alle båtene dro hjem, ble én mann fra hvert sted igjen som oppsynsmann for å passe tørrfisken.

 Bygdefar – bygdefarjekt: På bygdetinget – i almuens påhør – fikk skipperen kontrakt, og den sto ved lag så lenge han levde. I Trondenes var det 4 jektefardistrikt og Røkenes Gård var oppført med 1 bygdefarjekt.

 Kystleia til Bergen ble etterhvert selve livsnerven for nordlendingene. Økonomisk viktig. Eneste/viktigste tilknytting til resten av landet.

 De fleste jektene hadde to turer til Bergen pr. sommer; vårstemna og høststemna (Skjervøyjekta klarte bare en tur siden den kom så langt nordfra). Det var viktig å utnytte børen – vinden – og som regel trengtes 2 uker hver veg.  Man var avhengig av lyset, kunne bare seile i dagslys. Langs leia var faste stasjoner for landligge  eller overnatting (Brønnøy, Anklagen, Risvær) og her kunne man få et anker brennevin ”på krita” mot  å betale på hjemturen. Om høsten, hvis været ble dårlig, hendte det at det ble landligge i Trøndelag eller på Vestlandet. Dersom båtene måtte overvintre, betydde det nød og armod hjemme. Et forlis var  dramatisk og betød oftest tap av både båt  og mannskap. Om skipperen døde, så var skipperenkene meget ettertraktet, og noen ble gift flere ganger, som regel med betydelige yngre (og fattige) menn. Oppgjør etter turene var en ansvarsfull jobb. Skipperen hadde krav på hver 20. våg (1 våg = 10 kg)  og  dersom båten førte 100 våger, fikk skipperen 5 våger.

 Den første turen ble foretatt før tørrfisken var tatt av hjellene. Da besto lasten av rogn og tran. På høststemna var returlast ofte korn og mel, stoffer, jern, nye likkister (som ble fylt med varer for å utnytte lastekapasiteten), senere også trelast. Og selvsagt var jektene kulturbærere; ref. kunst fra Hansabyene.

 Etter andre tur var det landsetting som forgikk på dugnad. Ifølge lov var det plikt til å delta. Etterpå var det jektsettardram og -kavring (dobbelt så store som vanlig!) med smør og ost.

 Jektene hadde også skyssplikter, f.eks. embedsmenn, prester. Det var hardt arbeid; dersom vinden var dårlig, måtte man ro. Gårdsguten som var lei av å ro presten, sa: ”Presten sit attrast i båten, øvst ved bordet og innst i  helvete”.

 Når jektefarten opphørte, betød det også slutten for mange handelssteder (Elgsnes, Sandtorg, Forneshamn) langs leia.

Det var slutten på en eventyrlig tid som tente fantasien og det ble sagt at det var større for en unggutt å få være med til Bergen enn å reise til København.

 

Wikipedia_commons
Jekt med tørrfisk

Relaterte artikler

google map