w

Handelsstedene

Harstad, eller det gamle Trondenes, har hatt en rekke såkalte priviligerte handelssteder og gjestgiverier. Mange kan besøkes den dag i dag og bærer en stolt historie. Her kan du lese om de enkelte stedene!

22.03.201619:56 Kampanje kultur

Gressholmen

Trønderen Theodor Bergmann Holst (f.1808), var den som ”oppdaget” Gressholmen da han kom nordover fra Inderøy i 1853. Han bygde flere hus og fikk i 1859 kongelig bevilling som gjestgiver og handelsmann.  Men da hadde all byggingen fullstendig ruinert han, så alt gikk til auksjon i 1861, og Holst emigrerte til Amerika.

Ved auksjonen ble Gressholmen kjøpt av Søren Schjeldrup Holst Giæver. Samtidig begynte ”Storsildtda” og skapte glimrende tider for de kunne utnytte rikdommen.

Gressholmen ble et stort handelssted i Giævers tid, men han - og enda mer hans kone - fant seg ikke til rette på den forblåste holmen. Derfor solgte Giæver Gressholmen til Oluf M. Kavli (1837 - 86) fra Trondheim. Kavli gjorde på kort tid Gressholmen til det travleste handelsstedet i hele bygden.

Han fikk poståpneri her, hadde butikk med alt som kunne trenges, han bygde bakeri, hadde tranbrenneri, egen bøkkerverksted (bøkker = tønnemaker), og han fikk i gang båtbyggeri for listerbåter.  Her var klippfisktørking utover alle berg og holmer.

Neste eier, Harald Dyblie (1858 – 1931) prøvde å føre videre den allsidige driften, og bygde også doktorgård der en praktiserende lege holdt til fra 1893 - 98.

Men Gressholmen ”kom” for sent, da storsoldtida var over, var det også ute med handelsstedet her, og også her ser vi at fremveksten av Harstad tok ”luven” fra Gressholmen.

Sandtorgholmen

Gårdsnavnet (endingen - torg) kan bety at det er svært gamle handelstradisjoner knyttet til plassen. ”I over 350 år kan vi skimte handelsplassens historie, ofte i skarp konkurranse med andre kremmerleier langs Tjeldsundet.” (Lysaker).

Nicolay Anton Fyhn var i 1770 den første som fikk bevilling som gjestgiver og handelsmann på stedet. Men han måtte på grunn av gammel gjeld gå fra stedet med det samme.

Neste eier var Diderich Hønnechen fra Lødingen. Han var en stri og ubehersket person som kom i klammeri med halve bygden - også med tingrepresentantene.

En gang fikk han en bot på 37 riksdaler + en time i gapestokken på tinget.  I 1776 måtte han forlate stedet.

Neste eier var Thomas Friid Rosenvinge, prestesønn fra Selbu.  Han ble viet i huset på Sandtorgholmen til ei fogddatter fra Kastnes.

Etter et par nye eiere, kom Rasmus Christensen til Sandtorgholmen i 1809.  Han var født i Holstein, kom til Bergen som kaptein, og gjorde flere turer til Arkangelsk etter korn, og hadde lagt merke til Sandtorgholmen som et passende sted å slå seg ned.

I 1808 på tur fra Arkangelsk fullastet med rug og kveite, seilte losen hans på grunn ved Sandtorgholmen.  Onde tunger mente at forliset var arrangert.

Christensen kjøpte vrak og last på auksjon og fikk kort tid etter rett til å drive handelsstedet og gjestgiveriet.  Kornet fra forliset var delvis skadd av sjøvann, men han solgte det til den sultende allmuen til høye priser i nødsårene 1809 - 13.  Dermed var grunnlaget lagt for makt og velstand.

Noe som kastet mye mer av seg var en hendelse i 1811, da var det krigstilstand til sjøs mellom Norge/Danmark og England.  Etter en litt forvirrende forhistorie, var Christensen med på å kapre et skip med last til England - og Christensen og Kildal, Sandsøya, fikk milliongevinst ved auksjonen over lasten.

Fra midt på 1800 – tallet gikk det nedover med driften, og i 1860 brente hovedbygningen ned.

Indre Elgsnes

Gården fikk rett (privilegium) til å drive gjestgiveri og handel fra 1784, med tradisjon i gammel bondehandel.  Samtidig ble Indre Elgsnes tingsted for Kvæfjord tinglag. 

Det var Nils Johnsen (f.ca. 1722 – 1813) som fikk bevillingen. Fra 1785 til 1818 måtte tingalmuen i Kvæfjord møte frem til tingsamling på Indre Elgsnes.

Når dette handelsstedet ble nedlagt allerede i 1818, var det ikke fordi det manglet grunnlag for videre handel, men fordi slekten døde ut.  Samme år ble tinget flyttet til Borkenes.

Ytre Elgsnes

Allerede fra 1600-tallet var det trondheimsborgere som drev handel her om sommerne.  Ole Normann flyttet til Ytre Elgsnes i 1793, men døde allerede 2 år etter.  Enken drev handelen vidre fra 1795, og i 1798 fikk hun ved kongelig bevilling privilegium til å drive gjestgiveri og bondehandel her ute på neset.

I 1809 tok sønnen, Nicolai Normann over.  I hans tid ble Ytre Elgsnes det økonomiske sentrum i nordbygda med jektebruk, handel og fiske i stor målestokk.  Han hadde flere offentlige oppdrag, og var stortingsrepresentant i 1818, 1821 og 1833.

I 1838 heter det at det fantes 23 ulike hus (bygninger) på gården.  Ytre Elgsnes hadde også kirkestue i Altevågen.

Konkurransen fra Skjerstad i Kasfjorden og senere fra Harstad kom til å fjerne grunnlaget for det gamle handelsstedet, men først i 1914 opphørte all handel her for godt.

Røkenes

Fra gammelt av har det hørt jektebruk til gården og fisket ble drevet så omfattende at Røkenes hadde egne rorbuer i Finnmark sist på 1600 -tallet, senere også i Torsken og Gryllefjord.

1673 kom dansken Hans Rasmussen Rafn til Røkenes. I 1701 hører vi at Rafn hadde en stab på 9 tjenere og fosterdrenger, mens de to sønnene får privatundervisning hos slekningen sorenskriver Egede i Harstad (far til Hans Egede).

Sønnen Nils Rafn tar over gården i 1715.  Senere er det sønnen hans, Jacob Parelius Rafn som fører driften videre.  Kona ble enke 3 ganger.  Siste gangen en frier meldte seg, den 22-årige Søren Brønlund Normann, sa hun nei takk og ba han henvende seg til datteren.

Røkenes fikk gjestgiverbevilling i 1777.

Det var Søren Normann som fikk reist bygningen som står på Røkenes i dag, delvis ved hjelp av kirkekunstneren fra Tyskland, Johan Bernhard Kreytzer.

Far til Søren Normann var Erich Normann, han ble klokker på Trondenes, og har fått 3 gater oppkalt etter seg.

Røkenes hadde kirkestue i Altevågen.

Ca. 1870 var det slutt på all handel for godt.  Lysaker skriver i ”Trondenes bygdebok:”  ”Når Røkenes fra midten av 1800-tallet syknet hen, var dette betinget av at samferdselen tok nye veger.”

Breivik

Breivik var det nordligste handelsstedet i ”sørbygda” i det gamle Trondenes herred.

I 1790 fikk stedet privilegium som gjestgiveri og handelssted, med Jacob Carlsen Lind som gjestgiver.  Han drev hardt forretningsmessig, og ”mang en fattig leilending og husmann i distriktet sto i bunnløs gjeld og fullstendig avhengighetsforhold til ham.” (T. Lysaker)

Lind kom i klammeri med Jens Holmboe i Ervika, og sendte anonyme brev til København for å bakvaske Holmboe.

I 1803 kolliderte Lind-jekta med Røkenes-jekta, som sank med full last, noe som førte til ruin for Normann på Røkenes.

Forrahamn/Forhamn

Navnet har sammenheng med trenavnet furu/forra, som det vokser mye av rundt omkring.

Et av de eldste borgerleiene i ”Tronesbygda.”

Fra begynnelsen av ”lagringsplass” for landskyldproduktene(fisk og jordbruksvarer) som Bakke kloster i Trondheim skulle ha fra gårdene Grøtavær, Rogla og Haukebø, og for partene i Bessebostad, Vollstad og Sandtorg.

I siste del av 1700-årene var det stor handel - og mange debitorer i distriktet.

Ca. 1800 - 1830 hadde Forrahamn sterk konkurranse fra Breivika.

I 1831 kom Johan Johansen Vold fra Stjørdal og fikk bevilling som gjestgiver og handelsmann.  Han skulle også frakte posten videre til Trondenes prestegård, og i retur til Sandtorgholmen.

Han reiste mange bygninger på stedet,; våningshuset var 41 alen (ca. 25,5 m) langt.  Til sammenligning: Holmboes gård i Ervik var 36 alen, Røkenes-gården var 28,5 alen.

Vold var aktiv på mange felt, og var ordfører i Trondenes 1845-48.  Forrahamn var også tingsted.

Vold var også den første som fikk i stand et skikkelig hageanlegg, og fremdeles står to store asketre som minner fra hans tid.

Volds etterfølger bygde bakeri for salg av bakervarer, men etter 1880 ble Forrahamn liggende ”utenfor leia” etter hvert som Harstad vokste fram.

 

Sandtorgholmen

Relaterte artikler

google map