w

Byhistorien

Harstad er ingen gammel by.  Formell status som ladested fra 1904 gir en alder på litt over 100 år, men i Harstad og nabokommunene Trondenes og Sandtorg sporer man betydelig aktivitet i flere århundre bakover.  Trondenes kirke og området rundt, Bjarkøy rett utenfor og Tore Hund,  gir adskillige historiske assosiasjoner. Men selv om bygdesamfunnene opp gjennom århundrene var livskraftige og aktive, var det fra rundt 1850 at det virkelig begynte ”å svinge” i distriktene rundt Vågsfjorden.  Og denne utviklingen akselererte raskt.

30.05.201611:42 Kampanje kultur

Grunnleggelsen

Da myndighetene mot slutten av 1700-tallet la planer om en by for Senjen og Tromsen amt, var Gausvik i Tjeldsundet og Kjøtta ved Grytøy på tale. Men på Hinnøya grodde Harstad frem uten tanke på myndighetenes planer om nye byer.

I 1890 var det 70 hus på «strandstedet» Harstad.En av innbyggerne het Rikard Kaarbø, og hans innsats ble utslagsgivende. Mannen hadde kløkt, arbeidsvilje og mot til å sette fart i en utvikling som skapte en hel by. I 1877 fikk han stiftet Haalogaland Dampskibsselskab, og i 1895 startet han Kaarbøs Mek. Verksted. Videre ga havets rikdommer og dannelse av hurtigrutetrafikken støtet til en rivende utvikling. Storsilda trakk nordover til Vesterålen og Vågsfjordområdet, og skapte en eventyrlig utvikling i fisket fra 1868 til 1874. Strandstedet vokste med stormskritt til et livskraftig ladested.

I 1893 ble det bestemt at Harstad skulle være egen kommune. Samme år kom hurtigrutetrafikken i gang, og Harstad var eneste anløpssted med dampskipskai.

Nede ved Harstad Sparebank (Torvet) finner vi bysten av Rikard Kaarbø, speidende utover havnen som skapte grunnlaget for utviklingen av byen Harstad.

 

Handelsbakgrunnen

Området rundt her har fra gammelt av har vært et rikt kulturelt område.  Geografisk sentralt og gode sjøfarrts-forbindelser. Vikingetiden med sterke kulturelle impulser fra andre deler av landet og fra utlandet. Høvdingesetet på Trondenes var særlig betydningsfullt.

Jektefart og handelssenter (for eksempel Sandtorgholmen, Gressholmen, Røkenes Gård, Elgsnes, Dons-gården i Hamnvik, Hemmestad Brygge i Kvæfjord) og tørrfisk- og klippfiskhandelen med Bergen og videre til kontinentet brakte med seg borgernes kultur nordover og også gjenstander av alle mulige slag (møbler, instrumenter, byggeskikk etc.) og også åndelige verdier (litteratur, kunst, musikk). Denne kulturen levde delvis sitt eget liv i overklassens eie, dels smeltet den sammen med den folkelige kulturen på de ulike steder og utviklet seg forskjellig fra plass til plass.

Pomorhandelen med Kvitsjøområdet (fra 1700-tallet fram til den russiske revolusjonen 1917) spilte stor rolle.  Pomor betyr han som bor ved havet.  Russerne solgte særlig rugmel (russemel), senere flere andre varer (seilduk = russelerret), fiskeredskaper og industrivarer.  Fra norsk side ble det solgt skinn, kolonialvarer og senere fisk.  Egentlig var pomorhandelen forbudt, men den ble etter hvert godkjent av myndighetene gjennom forskjellige forordninger.

Handelen foregikk fra Arkhangelsk - området  til Sør-Troms/Vesterålsområdet.

Gjennom bergenshandelen på den ene siden og pomorhandelen på den andre fikk området rundt her viktige kulturelle impulser både fra sør og nord.  Området ble på mange måter et kulturelt brytningssted.

Det er forskjellige årsaker til at tettsteder og byer dannes.  Noen oppstår fordi et offentlig vedtak ligger til grunn for det. Andre fordi helt spesielle forhold råder på stedet (gruvedrift eller annen virksomhet som naturlig fører til senter), og atter andre fordi det rett og slett er så gode forhold tilstede at tettsted og bysamfunn utvikles harmonisk og normalt.  Harstad er et eksempel på det siste.

Byen vokser fram

Beliggenhet og andre naturgitte forhold, store næringsmessige muligheter, gode kommunikasjonsmuligheter har vært sterke faktorer i fremveksten av Harstad som tettsted og moderne bysamfunn.

Harstad som tettsted ble bygd opp rundt et par - tre sentrale skikkelser, - kanskje først og fremst Wilhelm Kaarbø fra Lesja som i 1830-årene fant veien nordover, slo seg ned på strandstedet Harstadsjøen og giftet seg med en lensmannsdatter her fra distriktet.  10 barn var beviset på stor fruktbarhet, men Wilhelm Kaarbø høstet også andre grøder: Som bondesønn hadde han skikkelig greie på jordbruk, og han revolusjonerte gårdsdriften i området her med store gårdsbruk og seterdrift.

Sønnen hans, Rikard Kaarbø, som regnes som byens grunnlegger, levde bare fra 1850 til 1901, men han var en pioner på mange vis og trakk i gang en rekke sentrale tiltak på strandstedet.  Allerede 18 år gammel var han ordfører i den store Trondenes kommune, og han var pytt og panne i hele distriktets næringsliv til han gikk bort bare 51 år gammel.

Fiskeriene var naturligvis det viktigste levebrødet til folk her nord.  I perioden 1850 - 1880 var det spesielt gode ”Lofotår,” og disse fikk stor innvirkning for folk i området.

Den såkalte ”storsildtida” kom på slutten av 1860 årene.  Voldsomme - og overraskende - innsig av storsild kom inn i fjordene her, og spesielt i begynnelsen av 1870-årene kom de store sildeårene, som la grunnlaget for framveksten av Harstad som strandsted og som ubetinget sentrum i denne regionen.  10 000-vis av tønner med sild ble solgt herfra, og skipet sørover.

Storsildtida sluttet brått i 1879, - samtidig som man så smått begynte å forlate fembøringen som viktigste fiskebåt og heller gikk over til seilskøyter.  Sneseilet  avløste råseilet.

Fra 1875 til århundreskiftet økte Harstads befolkning til 1152 individer.  Tre år senere ble stedet bykommune, og hadde da 1240 innbyggere. Den tette bebyggelsen som oppsto, nødvendiggjorde at strandstedet ble adskilt fra resten av herredet i bygningsvesenets anliggender, og ved Kgl. resolusjon av 11. februar 1893 ble Harstad bykommune.

Fram til århundreskiftet ble området kartlagt og regulert.  Dermed fikk byen  i stor grad det utseende den har i dag.  Bebyggelsen ved Harstadsjøen kunne deles inn i to byggebelter.  Karakteristisk for byggebeltet langs sjøen var trekaiene, bryggene og pakkhusene.  Dessuten sto her store lagerbygninger for kull og salt.  Markert i dette beltet var dampskipskaia og Harstad mekaniske verksted.

Vendt mot Strandgata og Sjøgata lå forretningene som ofte hadde direkte forbindelse med bryggene eller trekaiene.  I byggebeltet innenfor var bygningene mer usystematisk plassert.  Det karakteristiske her var våningshuset, gjerne med et lite verksted, noen fjøs, uthus, vedsjå osv.

I løpet av 1890-årene ble bebyggelsen i dette byggebeltet langt mer variert, idet meieriet, apoteket, sykehuset og de militære kasernene ble bygd her.

Over halvparten av tettstedets innbyggere var innflyttere til herredet og kom fra alle kanter av landet.  Av innflyttede menn kom det særlig mange fra Vestlandet.  I 1890-årene var tilflyttingen til Harstad større enn noen gang før.

Typisk for tilflyttingen før 1890 var den forholdvise store innflyttingen fra Sør - Norge.  Men fram mot århundreskiftet avtok strømmen av innflyttere herfra, mens stadig flere fra de nordligste fylkene, fortrinnsvis fra Tromsø amt, bosatte seg i Harstad.

At Harstad var et tilflyttingssted, gjenspeilet seg også i aldersstrukturen. I forhold til resten av herredet var befolkningen yngre og de øverste aldersgruppene relativt mindre enn i det omkringliggende distrikt.

Fra 1870 og fram til 1890 var intensiteten i veksten varierende.  Sterkest var den fra 1880-årene.  Fram til århundreskiftet må utviklingen ved Harstadsjøen betegnes som eksplosjonsartet, særlig fra 1895.

Det var handelsmenn og håndverkere som var de første tilå slå seg ned her.  Med dem fulgte håndverkssvenner, tjenestejenter, handelsbetjenter, butikkjomfruer, osv.  Dessuten skapte byggevirksomheten behov for all slags bygningsarbeidere.

Særlig i 1890-årene var det stor tilflytting av håndverkere og handelsmenn til Harstad.  Konkurser tynnet ut i handelsmennenes rekker, men ser vi ti-året under ett, var veksten likevel betydelig.

Strandstedet Harstad ble ladested fra 1. Januar 1904. 

Et bysamfunn begynte å vokse fram for alvor, og utviklingen gikk raskt.

Folketallet var på den tiden 1240 personer, og byens budsjett for 1904/05 var på kr 20 657,-.

Det var mange grunner til det - bl.a.:

  • Betydelig senter for skipsfart.

          Hålogalands Dampskipsselskap stiftet 1888, som på sitt høydepunkt hadde 9 dampskip i drift, var landets                     største rederi i sin bransje !

 

  • Kommunikasjonene utviklet seg raskt, og i stor bredde.

          Ervik Poststed allerede fra 1663, avløst av poststed på strandstedet i 1848.

          Senjens Tidende (senere Harstad Tidende) i 1887.

         Harstad Telefonkompani 1891.

         Kaarbøs nye kai i Harstad var den første i Nord - Norge som kunne ta imot hurtigrutene.

 

  • Harstad Meieri ble startet i 1894.

 

  • I 1895 ble Harstad Mek. Verksted etablert, det som litt senere ble Kaarbøs Mek. Verksted, og var i en lang periode et av landets største og viktigste skipsverft.

 

  • I 1899 ble det innført en ny hærordning i Norge.

Man opprettet i alt 6 brigader rundt om i landet, og den nordligste, 6. Brigade, fikk sete i Harstad.

Gjennom dette ble Harstad en forsvarsby av stort omfang, og med svært store og positive ringvirkninger for lokalmiljøet og distriktet.

Forsvaret førte flere verdifulle ting med seg, bl.a. ble det i 1899 opprettet en musikkskole ved den såkalte Underofficerskolen.  I 1911 hadde denne musikkskolen utviklet seg til et fast 6. Brigades Musikkorps – den senere ”Divisjonsmusikken.” Utrolig viktig for kulturlivet i landsdelen, og særlig i Harstad-regionen, - men dessverre ikke med flere stillinger i 1995 enn det var i 1911.

  • Harstad ble tidlig et viktig sentrum for undervisning på mange nivåer, og har utviklet dette godt.
  • Ved siden av ”Divisjonsmusikken,” som alt er nevnt, var byen allerede tidlig i århundret preget av svært varierte aktiviteter på det kulturelle området: Musikkforeninger, korps og kor, revy- og teateraktiviteter, dyktige billedkunstnere gav Harstads befolkning positive impulser.
  • Også gode kommunikasjonsmessige forhold førte raskt til at Harstad vokste i de første tiårene etter hundreårsskiftet.

 

Rikard Kaarbøe

Relaterte artikler

google map